Min virituelle verden

Ok. Da jeg var liten spilte jeg Heroes III og might and magic sammen med to stykk yngre søsken og to stykk kule søskenbarn. Telles det? Foreldrene våre gav oss en plate crispo, en pose pops, plasserte oss foran dataen, skrev mobilnumrene sine på en post-it lapp og dro ut for å spise middag sånn ca 2 ganger i året. Vi elsket det.

Det var ikke en virtuell verden med mange andre fremmede i. Det var bare oss og eventuelle forsøk på å utgi oss for å være noen andre enn de vi var ville vel mest sannsynlig bli avslørt da vi befant oss i samme rom, foran samme data. Men for all del, vi levde oss inn det og opprettet helter, utvidet slottene våre og samlet gull, tømmer og diamanter for harde livet. Og kriget. Både i virkeligheten og på skjermen.

Litt uti romjula (2009) kom jeg med denne kunngjøringen på facebookstatusen min:




– nostalgi (som egentlig ikke hører hjemme andre steder enn på lamebook).