Gjesteforelesninger

Endelig tilbake fra en alt for lang påske"ferie" og klar for litt studering igjen. Startet med gjesteforelesning to dager på rad - først ut var Knut Ove Eliassen, deretter var det Hildegunn Otnes.

Eliassen ga en introduksjon til Kittler teksten og så på medienes utvikling i sammenheng med historiske hendeler. Han fortalte også hvordan verdensutstillingene både er en mediebegivenhet i seg selv, samtidig som det er en arene for presentasjonen av nye medier.

Otnes tok for seg chat, og spørsmålet hennes var hvorvidt dette kan kalles en samtale. Trenger en samtale å være muntlig? Konklusjonen var vel egentlig at chat inngår i et utvidet samtalebegrep og at denne tilnærmet synkrone kommunikasjonsformen har svært mange fellestrekk med en muntlig samtale.

Hadde egentlig tenkt til å legge ved et bilde fra verdensutstillingen i London i 1851, men fant liksom ikke noe bra - så da tar vi et bilde av det ene reinsdyret jeg møtte i påsken:

Min lille YP-T10 reddet dagen!

Ok: dere vet hva min digitale fortelling handler om, nå skal dere få vite hvordan prosessen egentlig går...

Bilder: Takket være min ivrig fotografering på påskefjellet samt det faktum at min bror som en ekte snowboarder liker å dokumentere alt han og kameratene gjør i bakken, var bilde-databasen stor. Her var det bare å velge og vrake og jeg har opphavsretten på min side (med mindre broren min slår seg skikkelig vrang selvsagt).

VI TOK TYDELIGVIS 263 BILDER PÅ PÅSKEAFTEN I FJOR. BRA VI HAR DIGITALKAMERA...

Musikk: Jeg ville ha litt musikk i fortellingen. Først og fremst for å prøve ut verktøyene i Windows Movie Maker, men også fordi jeg synes det passet bra med et "snowboardfilm-preg" på den lille snutten. Musikken jeg har brukt har jeg funnet på NRK P3 sine urørt sider. Musikken her er gratis å laste ned, men rettighetene ligger hos de som har produsert musikken så jeg kan ikke publisere den digitale fortellingen (med mindre jeg skaffer meg en godkjennelse selvsagt).

Lydspor: Her hadde jeg en liten mini-krise. Fikk låne headset med mikrofon på skolen, men viste seg at jeg ikke hadde programvare for lyd (hva nå enn det betyr). Gjorde flere forsøk på en av universitetets dataer og ikke minst dataene til de jeg bor med. Ingenting virket. Det var like før jeg skulle til å sende inn søknad om å få lese teksten høyt fra arket under fremføringen, da jeg tilfeldigvis oppdaget at mp3-spilleren min hadde en fancy liten funksjon; voice recorder. Samsung YP-T10 reddet dagen, og den digitale fortellingen!

En digital fortelling om mange alvorlige temaer.

Jeg har aldri vært noe flink til å lese bøker. Har aldri likt det egentlig. Det var derfor vanskelig å lage en fortelling om en litterær figur eller en forfatter - og jeg kunne ikke komme på noen spesiell leseopplevelse heller. Litt trist egentlig.

Men selv om jeg ikke fant mye høykultur eller kjente verker på nattbordet mitt lå det da i det minste to magasiner der. To snowboardmagasiner, - som derfor fikk æren av å være utgangspunktet for min digitale fortelling.

Siden jeg står på slalomski ca 1 gang per sesong og ikke har tatt i et snowboard siden jeg var 14 år gammel er det mange som lurer på hvorfor jeg i det hele tatt har disse bladene. For å finne forklaringen må vi gå tilbake til barndommen min og se på alvorlige temaer som konkurranse mellom søsken, mangel på talent, frykt for bratte bakker svak viljestyrke - og selvsagt min drøm om å være en del av noe jeg overhodet ikke er skapt for. Det er dette min digitale fortelling handler om.

HJEMMEKONTORET

Grunnen til at arbeidet går litt sakte

Nå skal jeg egentlig finne bilder til min "digital story", men da jeg er nødt til å bruke datamaskinen og dessverre har tilgang til internett tar dette noe lenger tid enn nødvendig. Jeg blir distrahert av alt mulig annet. Dette er ikke en unnskyldning for potensielt dårlig storytelling i morgen, det er rett og slett dokumentasjon av prosessen. Og det er jo en del av oppgaven det også.

For de som trenger litt inspirasjon eller bare liker å se på lyserosa bilder, motebilder og små sitater på fin bakgrunn anbefaler jeg forresten weheartit. Jeg får kjenner at jeg får lyst til å stjele alt materialet herfra. Men jeg har ikke tenkt til å gjøre det altså.

- Lykke til alle sammen!

12 Worst Photoshop Mistakes Ever

Lev Manovich skriver blant annet om bilderedigering og photoshop i kap. 3 og i den anledning anbefaler jeg å sjekke ut det noen mener er "The 12 Worst Photoshop Mistakes Ever", her er det nemlig mye rart...

Relamebyråer er ivrige tilhengere av bilderedigering, men av og til er de kanskje litt vel ivrige på ctrl+t. Disse bildene fra Ralph Lauren fikk mye oppmerksomhet før jul og motegiganten ble til slutt nødt til å gå ut og beklage "juksebildet".

Camera Obscura

På onsdag var vi så heldige å få en omvisning i Trondheims (eventuelt Norges og kanskje også et av verdens) beste Camera Obscura som er strategisk plassert på Honnørbrygga ved Sjøfartsmuseet og Royal Garden. Inne i bygget på størrelse med en container så vi refleksjoner av det strålende været og livet utenfor, - dette var spennende!

Camera Obscura er et mørkt avlukke med et lite hull der lyset fra omgivelsene rundt hullet slipper inn og dermed avtegner seg som et opp-ned bilde på veggen i avlukket, og er et naturfenomen som blant annet er beskrevet av Aristoteles. Det danner grunnlaget for epioskopet og senere også fotografiapparatet og ble blant annet brukt som et hjelpemiddel av kunstnere.

Det vi besøkte var også utstyrt med optiske linser i takluken slik at vi fikk ennå tydligere bilde, og det var som å stå å se på en direktesendt videooverføring av det som skjedde utenfor (men informasjonen lagres ikke, hvilket gjør Camera Obscura lite egnet til video-overvåkning...).

Tidenes kuleste partytriks! (Alt du trenger et mørkleggingsgardiner, lyse stuevegger uten nips, midnattssol og et litt stort nøkkelhull).

Si "hallo" til skopusseren Annalini

Endelig har jeg fått meg min egen profil på nettby.no, et nettsamfunn som eies av Nettby Community AS og ble stiftet i 2006 av VG Multimedia AS. Jeg heter Annalini, er 15 år, kommer fra Røyken i Buskerud, står på twin tip ski og elsker min lille japanske spisshund.



SKOPUSSER? REALLY?


Registreringsprosessen var lett, og det var ikke nødvendig å oppgi ekte navn. E-postadressen og telefonnummeret mitt måtte de riktignok få (så da kan de jo tross alt spore det tilbake til meg uten store problemer). Som borger i nettby kan man legge til venner og kjente samtidig som man kan ta kontakt med potensielt nytt venne-materiale og sende "blunk" til et stort utvalg mindreårige.

Nettby har mange fellestrekk med facebook, men det ser ut til at gjennomsnittsalderen er noe lavere på førstnevnte. På nettby er profilen din åpen for alle, og man kan også se hvem som har vært inne og sett på profilen din. Personlig liker jeg å ha muligheten til å kontrollere hvem som har tilgang til informasjonen jeg legger ut - samtidig som jeg gjerne vil stalke folk i fred uten å bli avslørt av lister som dette:



JEG SENDTE FORØVRIG ET BLUNK TIL GOOD BOY 15
OG VENTER NÅ SPENT PÅ REAKSJON.

Akkurat nå er det 16 806 brukere logget på nettby, 801992 har profil der (378 av de er blitt opprettet i løpet av det siste døgnet) og snittalderen er 20 år. Det er med andre ord tydelig at dette er populært. Jeg ble derfor svært overrasket over denne meldingen fra lillesøsteren min på 14 år, som tydeligvis ikke syntes at en nettby-profil gjorde meg noe kulere:

Nettby?! Frida - det er nytt lowpoint i ditt liv, SLETT!!! god helg forresten, mamma og pappa hilser (jeg har forresten vinterferie nå :P)

Daniel Chandler

Sin artikkel; The Transmission Model of Communication, er en kritikk av Shannon og Weaver sin kommunikasjonsmodell - som kort kan oppsummeres med denne flotte illustrasjonen:

Overskriften er "The Mathematical Theory of Communication", og det er vel her mye av problemet ligger ifølge Chandler. Denne modellen ble ikke utviklet av samfunnsforskere, men av ingeniører - og hovedformålet var i utgangspunktet å benytte den for å regne ut kapasiteten til ulike kanaler sånn rent teknisk, i bits per sekund. Det er derfor kanskje ikke så overraskende at det oppstår et par problemer når samfunnsforskere forsøker å bruke modellen til å forklare aspekter ved menneskelig kommunikasjon.

I følge Chandler er kommunikasjon en interaksjon mellom flere parter, og meningen er ikke noe som sendes; det er noe som skapes. Dette kommer ikke frem i Shannon og Weaver sin kommunikasjonsmodell, da den er lineær - og ikke tar hensyn til mottakerens feedback. I tillegg er det ikke tatt hensyn til kontekst, ei heller kan den forklare all kommunikasjonen som foregår via kroppsspråk, slik som betydningen av hva denne mannen gjør med armene sine:

HVORDAN FORKLARER MAN DETTE VED HJELP AV SHANNON OG WEAVER?

Det er gjort forsøk på å lage andre kommunikasjonsmodeller, men ifølge Chandler har konstruktivistene så langt ikke kommet opp med en allment akseptert modell - og en av årsakene kan være at de rett og slett ikke har lyst.

Nope im sane lol

I dag skulle vi prøve oss på litt kommunikasjon med vilt fremmede. De tøffeste kunne prøve seg på chatroulette men da jeg er ny i gamet og ikke engang skrur på webcam når jeg snakker med lillesøsteren min startet jeg rolig med litt omegle, hvor vi ble oppfordret til å si "hi" til "random strangers".

Hvorfor det er så mange pålogget? I følge han her er svaret at folk kjeder seg.

Er chatting en dialog? En diskurs? Ja - det vil jeg si. Selv om de jeg kommuniserte med befant seg i alt fra India, Wales, Slovakia, Sverige og Kuwait var vi tilstede i samme "chatterom" og svarene kom fort. I en slik chattekanal kan man ikke se hverandre og man kan avslutte samtalen akkurat når man vil og hoppe inn i en ny. Man vet aldri hva man møter og kan få alt fra slibrige kommentarer, oppfordringer til å starte private samtaler på msn og youtubevideoer av folk som spiller gitar kastet i ansiktet. It's pretty intense.

Det finnes også noen tilsynelatende (med vekt på tilsynelatede) hyggelige folk der ute. Den 26 år gamle bartenderen Rob ville være guiden min og lovet at jeg skulle få en paraply i velkomstgave om jeg kom å besøkte han i Wales. Han ville legge meg til på facebook sånn at vi kunne holde kontakten - hvilket jeg måtte avslå av to grunner. For det første opererte jeg under falskt navn, falske interesser og falsk alder. For det andre stoler jeg ikke på random strangers som jeg møter på internett.

Som jeg skulle sagt det selv: god theres weirdos on her. LOL.

Min virituelle verden

Ok. Da jeg var liten spilte jeg Heroes III og might and magic sammen med to stykk yngre søsken og to stykk kule søskenbarn. Telles det? Foreldrene våre gav oss en plate crispo, en pose pops, plasserte oss foran dataen, skrev mobilnumrene sine på en post-it lapp og dro ut for å spise middag sånn ca 2 ganger i året. Vi elsket det.

Det var ikke en virtuell verden med mange andre fremmede i. Det var bare oss og eventuelle forsøk på å utgi oss for å være noen andre enn de vi var ville vel mest sannsynlig bli avslørt da vi befant oss i samme rom, foran samme data. Men for all del, vi levde oss inn det og opprettet helter, utvidet slottene våre og samlet gull, tømmer og diamanter for harde livet. Og kriget. Både i virkeligheten og på skjermen.

Litt uti romjula (2009) kom jeg med denne kunngjøringen på facebookstatusen min:




– nostalgi (som egentlig ikke hører hjemme andre steder enn på lamebook).

Avatar

Nei. Den har jeg faktisk ikke sett. . Og nå vet jeg sannelig ikke om jeg tør heller:
Her skriver de nemlig at 3D-filmer kan gjøre deg syk...

Introducing the blog:

Boka føler jeg meg trygg på nå. Blogging derimot, det er fremdeles nytt. Vær tålmodige med meg.

Velkommen skal du være

Hei og velkommen til min fagblogg. La oss starte med det obligatoriske:
En intern link finner du her (check)
Jeg avanserer og prøver meg på en ekstern link – og oppfordrer alle til å sjekke ut den eneste nettavisen jeg stoler på (check)

From me to you: en intern link!

Beviset på at jeg kan lage en intern link. *Klapper meg selv på skulderen.